Den ødela masse, fordi etter det så begynte jeg å bare juge på auto.
Helt uten grunn. Jeg ... altså jeg sa ...
Eller jeg tenkte hva kan jeg si
Som gjør at jeg ikke får det blikket og ikke den,
Det begynte med en alarm.
Var ikke noe rart eller noe big deal det,
Den gikk mange ganger om dan'.
Vi møtes ute på plassen – sånn som det står i planen …
Et eller annet var rart, og jeg –
Kikker opp og ser Brandenga står i brann.
Spenninga stiger med stigebiler og vann.
Jeg bare cracker en joke,
Ringer telefonen og jeg tar'n.
"Fra Drammen kammer, vil snakke litt med din far?"
Liten gutt i avhør, men later som jeg er en mann,
ikke faren min en gang tror at Andersen snakker sant.
Men Brandenga står i brann.
Fatter'n forteller om lightere som forsvant
Og sneipene som han fant, den reineste informant,
Og jeg kjenner det der og da –
Jeg er færri med å værra barn.
Det samme gjør forholdet mitt til han.
Polti peker plansjer, viser på karta,
Og fremstiller som fakta – et vitne så meg i trappa –
Pluss noen fra klassa som hørte vitsen og snakka,
Det spisse blikket til pappa
Bare stikker meg gjennom jakka.
Tenker fuck han, fuck snut og fuck alt.
Jeg drar – ferdig – bare pakk alt.
Uke passerer – så ut av det blå.
Kompis forteller han tente det på.
Og hu der, jenta som vitna, har tenki seg om.
Men det er, stille fra snuten, hva venter dem på?
Det var ikke meg, så hva venter dem på?
Norge sånn som det var og
Drammen sånn som det er, mann,
Jeg virkelig aner ikke hvorfor vi aldri prata om det.
Det var, vi fikk et kjempefint forholdt, i hvert fall, i hvert fall da jeg ble voksen.
Men han, ja, han døde jo da.
Og da... Nei vi prata ... egentlig aldri om det.